Forbudt å trille sykkelen i Tønsberg
NRK Østafjells hadde en artikkel om gamle politivedtekter og lover i går, hvor de blandt annet nevner at det er forbudt å leie sykkelen på fortauet i Sem kommune. Sem kommune ble, som de fleste i Tønsberg-området vet, slått sammen med Tønsberg kommune i 1988. Da kommer det store spørsmålet; gjelder loven fortsatt?
Jeg satte meg ned for å se litt på de forskjellige paragrafene i politivedtektene for Sem, og det er mye rart der… Hadde nok vært en fordel å få formelt opphevet vedtektene, men da må det faktisk gjøres…
§2 – Forbud mot 17. mai tog
På offentlig sted må ikke opløp eller sammenstimling av folk finne sted, hvorved ordenen forstyrres eller ferdselen hemmes.
Ingen unntak mulig? Så uansett hva det gjelder, hvor ferdselen på offentlig sted (som i henhold til §1 inkluderer offentlig vei og parker) hindres, så er det forbudt. Det vil jo bety at i hvertfall 17. mai tog er strengt forbudt, siden veien stenges (riktig nok av politiet, men det har de i følge vedtekten ikke lov til). Heldigvis for Tønsberg kommunes del, så gjelder dette for Sem kommune, og barnetoget går i Tønsberg sentrum, som er endel av gamle Tønsberg kommune, men allikevel…
§5 Forbud mot å dele ut reklame (whoho!)
På offentlig sted må ingen uten tillatelse av politiet (lensmannen) dele ut aviser, oprop, annonser, reklame og lignende eller sende ut gående eller kjørende reklame.
Jeg tror at politiet hadde måttet slutte å etterforske alvorlig kriminalitet dersom alle som deler ut reklame skulle ha søkt om dette på forhånd, for det hadde tatt mye ressurser… Forøvrig; noen som kan fortelle meg hva “sende ut kjørende reklame” betyr for noe? Forbud mot reklame på biler? Inkluderer det i såfall også å ha firmanavn på lastebilen? Tror nok Meny og Rema-butikkene hadde blitt veldig tomme om kjedenes lastebiler ikke fikk lov til å kjøre i Sem kommune i dag…
§9 Forbud mot å gå i burka
Ingen må på offentlig sted vise sig maskert eller i drakt som er egnet til å foranledige forstyrrelser i den offentlige orden.
Dette må jo bare bety at man ikke har lov til å bruke burka…
§11 Forbud mot å trille sykkelen på fortauet
Sykkel, kjelke, sparkstøtting eller kjærre må således ikke skyves eller trekkes på fortau.
Spark er vel stort sett ikke noe problem lenger, siden det meste er salta og strødd sånn at det ikke lar seg kjøre, men jeg må innrømme at det hender jeg går av sykkelen og triller den på fortauet i tunge oppoverbakker…
§12 Forbudt å kaste fruktskall på gata
Ingen må på offentlig sted kaste eller legge fra sig glass, potteskår, fruktskall, spiker eller annet som kan være til ulempe eller fare for ferdselen.
At man ikke skal kaste fra seg glass eller potteskår på gata, fordi det kan hindre ferdselen er greit, men fruktskall? Og hvorfor tok de ikke med spyttklyser her? 
§14 Alle må feie fortauet sitt hver lørdag
Den som eier eller leier bygning eller grunn ved offentlig vei som har fortau, er pliktig til utenfor eiendommen å sørge for feining og rensning av fortau og rennesten (eller mindre grøft), og når føret er glatt bestrø fortauet med sand eller lignende. Feining skal foregå hver lørdag og for øvrig når politiet påbyr det. Det sammenfeide må ikke kastes i kjørebanen, men bringes bort når feiningen er ferdig. Efter snefall og når sne styrter ned fra taket, skal den hvem feiningen påhviler, ryddiggjøre fortau og rennesten for sne.
Kloakksluk må ved feiningen ikke tilføres faste urensligheter eller om vinteren sne eller is. Ristene må holdes åpne så vannet fra rennestenen har fritt løp.
Så, viktig at alle som har et hus som grenser til en offentlig vei med fortau, hver eneste lørdag er ute å feier fortauet. Spiller ingen rolle om du er fyllesjuk eller bortreist; ansvaret er ditt!
Mikrolån hjelper verden
Siden jula 2008 har jeg vært aktiv på Kiva.org, og har lånt ut mikrolån til forskjellige mennesker i den tredje verden. Hver enkelt av personene som ønsker å låne penger til et prosjekt er gründere som ønsker et bedre liv for seg selv og sin familie, og politisk sett mener jeg det er den beste måten å gi støtte til utvikling i u-land, i motsetning til å gi store mengder penger til regjeringer hvor man ikke vet hva pengene brukes til. Mye u-lands-penger går helt sikkert til hjelpeorganisasjoner som forsøker å hjelpe innbyggerne i u-land med helse og undervisning også, men effekten av å bli fortalt hvordan man skal gjøre ting blir aldri like bra som eget ønske om å lykkes og være i stand til å ta vare på seg selv.
Etter at jeg nevnte mikrolån for foreldrene mine, tenkte pappa at han skulle se litt på det, og når han fant en lærer fra Togo som ønsket å tjene mer penger til familien sin ved å kjøpe en motorsykkel og drive drosjevirksomhet i fritiden ble han imponert og investerte.
Selv har jeg ikke fulgt med så mye på hvem jeg har lånt ut penger til; har vært viktigere for meg å prøve å støtte gründerne som helhet, så jeg har stort sett gitt ut til første låner som har dukket opp i lista. Har satt opp en fast overføring på 200 kroner i Paypal hver gang jeg får lønn, og øker dermed kreditten jeg har tilgjengelig hos Kiva til nye utlån. Tilsammen har jeg nå lånt ut $25 til 52 formål, og alle jeg har lånt ut til til nå har betalt tilbake, med unntak av en som ikke greide å betale tilbake mer enn 98%… (og de 50 centene skal jeg overleve uten). Tilsammen har dette gitt over 8000 kroner i uhjelp-støtte (siden jeg kan låne ut pengene igjen med en gang jeg har fått tilbake de månedlige tilbakebetalingene fra alle jeg har lånt ut til), og det er penger jeg kan få tilbake til min egen konto dersom jeg skulle ønske det.
Anbefaler på det sterkeste alle som har noen få kroner til overs å melde seg på hos Kiva, og hjelpe gründere med å hjelpe seg selv til et bedre liv.
En preferansepolitikk for åpen kildekode som fungerer
For skolenettet i Tønsberg og Nøtterøy kommuner har vi siden samarbeidet om felles plattform begynte i 2004 hatt en preferansepolitikk for åpen kildekode. Ikke fordi åpen kildekode er så mye bedre enn annen programvare (vi mener jo selvfølgelig at den er bedre som prinsipp, men det kommer helt ann på produkt til produkt også), men fordi vi ikke ønsker at tilgang til programvare skal hindre tilgang til maskinvare.
Vår preferansepolitikk for åpen kildekode kan oppsummeres slik: Tilgangen til programvare skal ikke sette en begrensning på antall maskiner vi kan ha tilgjengelig for lærere og elever.
Med utgangspunkt i dette, så prioriterer vi lisenser til programvare slik:
- Fri programvare/åpen kildekode – Ingen begrensninger på antall maskiner/antall brukere. Er produktet bra, så betaler vi for produktet, enten symbolsk sum, eller “noen lisenser”.
- Gratisprogrammer (er gratis, så vi prøver å få lagt det inn, siden kommuneøkonomien ikke er den feteste i verden, men kan ofte ha endel problemer i forhold til lisensen, f.eks. hvis lisensen gir forbud mot å vidredistribuere eller konvertere en setup.exe til MSI-format for automatisk installasjon… Opphavsrett er vanskelige greier!)
- Lisens for hele kommunen/alle skolene i kommunen.
- Lisens for enkeltskoler (vi aktiverer kun programmet for de skolene som betaler for det)
- Lisens per bruker (antall innbyggere/elever/lærere i kommunene er ganske statisk), eller lisens for samtidige brukere (vi har kontroll på samtidige brukere via ZenWorks)
- Lisens per maskin
Stort sett alle programmene vi har tilgjengelig for skolene, ligger på de tre første lisenstypene, og det vi har av programmer på de to siste lisenstypene er stort sett Novell eDirectory/Zenworks, og antivirus. Hadde vi hatt en større andel av de to siste lisenstypene, hadde vi fått endel problemer; hver gang skolene skulle kjøpe inn nye datamaskiner (skolene betaler for maskinene selv, mens det aller meste av programvaren betales av IT-avdelingen), så hadde hver eneste satsning på IT fra enkeltskoler, betydd problemer på IT-budsjettet. Alternativet hadde vært at skolene ble overført betalingen av programvaren også, noe som mest sannsynlig ville medført at skolene skulle spare penger ved å droppe tilknytning til eDirectory/Zenworks (og dermed få frittstående maskiner som ikke ble driftet av IT-avdelingen) eller antivirusen.
Store Norskes siste sleivspark?
Ja, da har nyheten endelig kommet; Store Norske Leksikon legger ned fra 1. juli (merk at pressemeldingen er kvalitetssikret…), fordi Kulturdepartementet ikke vil finansiere produktet deres, som har feilet ganske kraftig.
At Store Norske kan greie å skrive en pressemelding som de har gjort syns jeg er ganske kvalmt. De har i lang tid sliti med å konkurrere med Wikipedia og internett forøvrig, og når de fortsatt ikke er villig til å innse at forretningsmodellen dems har feilet, og fortsetter med sleivspark mot konkurrentene, syns jeg ikke de fortjener bedre.
Wikimedia Norge har i lang tid forsøkt å samarbeide, og å finne samarbeidsprosjekter som Kunnskapsforlaget og Wikimedia/Wikipedia kan samarbeide om, men Kunnskapsforlaget har alltid vært rimelig ensporet i sine tanker om samarbeid (som f.eks. at Wikipedia skal linke til SNL som kilde, mens SNL ikke skal linke tilbake til Wikipedia). Hadde SNL vært villig til å samarbeide tidligere, i stedenfor å være stolte over sin døende forretningsmodell, så hadde vi aldri kommet til denne situasjonen; Vi kunne hatt en god konkurranse og et godt samarbeid i det norske leksikonmiljøet.
I stedenfor har vi nå en situasjon, hvor SNLs siste krampetrekninger, er å sende ut en pressemelding, som både skader dem selv, Wikipedia og leksikontradisjonen i Norge. Fortsatt har de ikke forstått hvorfor Wikipedia er mer populært, og hvorfor brukerne ikke kommer til SNL. Spesielt tenker jeg på tilleggene som følger med pressemeldingen:
Hvorfor trenger Norge et nasjonalt leksikon med synlige fagfolk også i fremtiden?
Wikipedia er en verdenssuksess med sitt prinsipp om at alle kan bidra fritt og usignert, og ingen enkelt står ansvarlig. De nasjonale fagfolk-leksikonene har dermed mistet sitt økonomiske grunnlag og går mot nedleggelse. Store norske leksikon står nå for tur. Norge trenger et Wikipedia i fremtiden, men også et Store norske med synlige fagfolk som går god for og kan stilles til ansvar for innholdet. Som nasjonal institusjon er fagfolk-leksikonet viktig:
Spesielt den siste biten her syns jeg er interessant. Det skal ikke mye til for å kalles fagfolk. Alt som i realiteten skal til for å bli “fagansvarlig” hos Store Norske er at du er identifisert; ikke at du har en formell utdannelse innen faget. F.eks. er de fagansvarlige for de forskjellige kommunene stort sett mennesker som bor i kommunen eller en nabokommune, og ikke en som har mye mer kunnskap enn de fleste lokale mennesker kan forventes å ha. Systemet med fagansvarlige har også feilet, da det i mange tilfeller er foreslått endringer på artikler for opptil et år tilbake i tid, men endringene blir ikke håndtert. Brukerne kommer med tilbakemelding om faktafeil, og fagfolkene lar feilene stå eller gidder ikke fikse dem? Hvorfor skal du holde noen ansvarlig for innholdet, når de ikke vil ta ansvaret?
For skoleverk, læresteder og forskning, for å oppfylle grunnleggende krav til sitering og kildehenvisning – at man vet hvem avsender er.
For skoleverket kan stort sett hvilken som helst kilde brukes til sitering, men innen forskning er ingen leksikon god kilde for noenting. Der bør man gå til orginalkilder. Det viktigste er ikke hvem kilden der, men hvordan man tolker den informasjonen som er oppgitt.
For fagforfatterne og fagmiljøene, som formidlingsplattform med honorering og synlig kreditering.
Fagforfatterne og fagmiljøene bør se på hva som gir mest effekt, og sprer faget til flest mulig mennesker. Per dags dato er ikke dette Store Norske, men Wikipedia, og Wikipedia ønsker dem velkomne. Dersom kreditering er viktig for enkeltpersoner, så ville jeg personlig ha lagt ut informasjonen på egen hjemmeside i tillegg, men den store effekten kommer av publisering på Wikipedia.
For biblioteksektoren, som trenger kvalitetssikrede autoritative kilder.
Nå er ikke et leksikon en autorativ kilde for noenting, siden all informasjon i et leksikon nødvendigvis må bli andrehåndsinformasjon, men poenget om kvalitetssikrede hjelper lite når SNL ikke har greid, og med dagens modell ikke kan bli i stand til, å gå god for at informasjonen er 100% korrekt.
For norsk fagspråk, og norsk som språk. Det er god språkpolitikk ikke å overlate valg og definisjon av norske fagtermer til en anonym brukermasse.
Personlig er jeg tilhenger av at språket skal være levende, og at skriftspråket skal gjenspeile hva som brukes i den store befolkningen (og sist jeg sjekket er den norske befolkningen en stor anonym brukermasse). Norsk språkråd gjør mye bra de, men jeg er riv ruskende uenig i endel av valgene de tar, som er stikk i strid med hva noen i den norske befolkningen bruker (sørver om server? Måltidet lønsj? hvor kommer de definisjonene fra?)
For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.
Selvmotsigelse? Å fange opp det multikulturelle Norge bør ligge hos enkeltpersoner? Og til den siste biten, så kan hvem som helst forke Wikipedia, ved å laste ned hele databasen fra download.wikimedia.org. Å spekulere i hvilken retning Wikipedia kommer til å ta, er unødvendig i en slik pressemelding, da Wikipedia har mulighet til å ta begge veier (noe det også har gjort tidligere, i Spania når det begynte å bli snakk om å ha reklame på Wikipedia, startet en gruppe opp et konkurrerende prosjekt, som siden har funnet veien tilbake i Wikipedia.)
For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.
Når Store Norske Leksikon er villig til å innrømme hvem som skjuler seg bak “Redaksjonen” på SNL som har ansvaret for det store flertallet av artikler på SNL, så kan vi vurdere å diskutere denne…
For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.
Hvis SNL er villig til å informere om hva som er “grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon”, så er jeg villig til å fortelle dem hvorfor Wikipedia tilfredsstiller disse kravene (evt. hvorfor det er feil i kravene). Forøvrig ville en slik setning *ALDRI* fått lov til å stå på Wikipedia, for den er alt for grov til å stå uten en referanse..
Personopplysninger? Hva er det?
Helt siden jeg i 2006 ringte banken min for å få høre om forsikring på min nyinnkjøpte moped, og får kontrollspørsmålet “hva er fødselsdatoen til moren din” (flere år etter at jeg fylte 18 år, og banken skulle ha slettet den informasjonen…) for å identifisere meg, har jeg ønsket å bruke §18 i personopplysningsloven om rett til innsyn i lagret informasjon. På mandagskvelden som var tilbragte jeg noen timer på å sende ut brev (som da havnet hos Posten på tirsdag) til endel bedrifter/offentlige institusjoner som jeg ved en eller annen anledning hadde vært i kontakt med. Dette inkluderer legekontorer og sykehuset, tidligere arbeidsgiver, helsestasjonen og skoleseksjonen i kommunen jeg vokste opp, banker/forsikringsselskaper, mobilselskapet jeg har vært kunde hos siden jeg var 14, m.m.
I dag, torsdag, fikk jeg de første tilbakemeldingene; fra begge legekontorene jeg sendte brev til. Den første telefonen (noe som ikke er helt pent å bruke når jeg sendte brev i posten) kom fra en jeg kjenner, som jobber på legekontoret, og hun kunne si at hun ikke skjønte hva jeg spurte om, og antok at det var noe datarelatert siden jeg jobber med data. Hun informerte om at de forholdt seg til loven for legekontorer (finnes det en egen lov for det?), uten å utdype dette noe mer (hey, jeg kan si at jeg forholder meg til veitrafikklovens bestemmelser om fartsgrenser, uten at vi behøver å si noe om hvor godt jeg oppfyller loven…), og ba om å få slippe å svare på brevet, noe jeg sa var greit (burde ikke ha gjort det, men).
Den andre telefonen fikk jeg fra min nåværende fastlege (endelig kom telefonen hun hadde lovet med oppfølging av de siste prøvene mine, og som jeg har purret på tre ganger de siste tre ukene), hvor hun “slengte på” brevet mitt på slutten av samtalen. Hun kunne fortelle at de ikke lagret mer informasjon enn det som var nødvendig i følge loven de forholdt seg til, og de slettet ikke opplysninger i journalen (lovpålagt å beholde det…), men metainformasjonen (navn, adresse, etc.) ble selvfølgelig endret når det var nødvendig. Vi hadde en 20 minutter lang samtale, som bl.a. handlet om tolkning av lovverket, og hun lovet å oversende utskrift av journalen min, og en skriftlig tilbakemelding på spørsmålene jeg etterlyste (hvem som er behandlingsansvarlig, rutiner for behandling av personopplysninger etc.), så jeg gleder meg til den tilbakemeldingen.
Det var de to første tilbakemeldingene jeg har fått, og selv om jeg har stor tro på at legekontorer er beviste på den informasjonen de forvalter på vegne av sine pasienter, så er jeg litt bekymret over det jeg mistenker er mangel på (skriftlige) rutiner. I et lite miljø som et legekontor er, så kan det nok virke byråkratisk å få slike ned skriftlig, men det er også ekstremt viktig at slike rutiner følges, og hvis det ikke finnes allerede, så burde noen lage en mal til hvordan slike rutiner kan skrives, slik at legekontorene er sikre på at de får laget alle de rutinene som er viktige å tenke på.
Hva man ikke må tåle for å stå for det man mener…
I dag var Vestfold første skoledebatt for Færder VGS i Oseberg Kulturhus, og jeg syns det er synd at all fokuset skal ta vekk fra innholdet i debatten; de politiske meningene til partiene, og over på brudd på de norske lovene. SOS Rasisme hadde på forhånd varslet at de kom til å gjøre hva de kunne for å ødelegge for Øyvind Heian i NorgesPatriotene, og så fort Øyvind skulle begynne sin åpningstale, begynte noen få elever å reise seg opp, for å snu ryggen til scenen. Når først noen få hadde begynt, så tok det ca. 15-20 sekunder før de hadde greid å få med seg det meste av salen på snu-ryggen-aksjonen sin.
Demokratene, NorgesPatriotene og FpU før Færderdebatt 2009-08-28. CC-BY-SA 3.0 Lars Åge Kamfjord
Mens dette skjedde, så skal det ha blitt kastet flere ting i retning av Heian (jeg så det beklageligvis ikke selv, da jeg satt mens de på raden foran meg sto oppreist, slik at jeg ikke så scenen), og han fikk noe i hodet (forskjellige mennesker sier her forskjellige ting). Lærere ved skolen sørget for å roe elevene, mens Heian selv gikk litt forvillet rundt bak panelet, før han gikk ut for å få plastret sammen såret i hodet. Alle de andre debattantene gikk sammen for å diskutere dette litt, før Oslo Unge Høyres Øystein Sundelin holdt en liten tale om at slikt gjør man ikke, og at den beste måten å bekjempe meninger man ikke liker, er ved å stille kritiske spørsmål, og ikke ved å ty til vold.
Debatten fortsatte videre, Heian fikk lov til å fullføre sin åpningstale; denne gangen med et roligere publikum, og med applaus. Når det kom til første konkrete sak, skole og utdanning, måtte Heian takke for seg og forlate lokalet, da han ikke følte seg bra.
Jeg syns det er synd at ting skal bli som det her skjedde. Vi viste allerede at elevene i den vidregående skolen ikke har spesielt god erfaring med mediehåndtering, når elevrådet ved Greveskogen VGS i våres gikk ut med i avisa at Heian ikke fikk lov til å komme på skoledebatten, noe ledelsen senere omgjorde vedtaket. Allerede da gjorde elevrådet det bedre for NorgesPatriotene ved å gi dem mediedekning de ikke ville fått om elevrådet bare hadde latt dem få møte opp til debatten, hvor de nok ville ha tapt debatten ganske grundig, når partiet kun har en eneste sak på partiprogrammet; innvandringsmotstand.
All reklame er god reklame, også for Øyvind Heian, og når vi nå får en sak som havner på forsiden til Tønsbergs blad og VG, og god dekning hos Dagbladet, NRK og TV2, så har man reklamert for Norgespatriotenes sak, og de har tjent stemmer på dette. At SOS Rasisme i tillegg er så arrogante og går ut med en pressemelding om at dette var bra gjort (og påtar seg “skylden” for at aksjonen ble startet), tyder bare på at de heller ikke vet hva de driver med, og ødelegger sin egen sak.
For Guds skyld folkens; la nå mannen få prate, og angrip politikken hans; ikke panna!
KrF får uventet hjelp i valgkampen
Foto: CC-BY-SA-3.0 Lars Åge Kamfjord
Jeg hadde aldri trodd at KrF skulle påkalle slik hjelp, men… (se registreringsnummeret)
Da får vi bare se om det hjelper for dem i årets valgkamp… 
Hvor er redigeringsknappen på “kvalitetssikrede” artikler!
Som jeg tidliger har skrevet om er det problemer med et mulig søksmål. Dette har nå dukket opp som en artikkel på VG og ComputerWorld, men det er noen alvorlige faktafeil i artiklene som er rimelig like.
1) Wikimedia Foundation har svart på forespørsel fra NPG. Svaret var at i følge amerikansk lov er det ikke foregått noen lovbrudd. NPG har svart på dette ved å varsle om et mulig søksmål/anmeldelse i England.
2) Det er ikke snakk om at “bare man legger ut et bilde på internett”, så forsvinner opphavsretten, men hvorvidt et det er opphavsrett på et fotografi av et maleri, hvor maleriet i seg selv ikke er beskyttet av opphavsrett lenger. Engelsk lov sier at bildet er beskyttet av opphavsrett; amerikansk lov (og rettspraksis) er at det ikke er beskyttet.
Forøvrig kan det nevnes at Wikipedia er ekstremt nøye på opphavsrettslovene, og i hvertfall den norske versjonen har fått skryt fra norske rettighetshavere. Man kan nok på de engelske prosjektene glemme at det finnes flere land som prater engelsk enn USA, men å begynne å prate om seriøse lovbrudd er nok vanskelig.
Problemer med opphavsrettslov på tvers av land (som om ikke vi viste det)
En amerikansk bruker på Wikimedia Commons er nå i søkelyset fra det engelske National Portrait Gallery for å ha lastet opp bilder de hadde på sin hjemmeside av kunstverk som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett til Wikimedia Commons. NPG forsøkte først å få Wikimedia Foundation til å slette bildene som de mener å ha opphavsrett på i henhold til engelsk lov, men Wikimedia Foundation har ikke gjort som NPG ønsket.
Problemene i denne saken er mange. Engelsk lov har ikke noe krav til “verkshøyde” (som det heter i norsk lov) for å kunne beskyttes av opphavsrett. Verkshøyde vil si at det skal være noe kreativt og orginalt med det som skapes (i dette tilfelle bildene de har tatt av kunst). Derimot har amerikansk lov (og forøvrig også norsk lov) denne klausulen. Det som det dermed krangles om, er om en amerikansk borger har brutt engelsk lov; uten å oppholde seg i England og kan personen forventes å måtte forholde seg til den engelske loven på ett nettsted han besøker.
Dette kan bli en veldig spennende sak. På hvilken måte skal enkeltpersoner underlegges alle verdens lover utenom det landet personen fysisk oppholder seg i, og hvordan skal de forskjellige statene forholde seg til internasjonal lov (som ikke eksisterer) når det ikke er snakk om brudd på straffelover, men sivile søksmål på bakgrunn av opphavsrettslovene (og sivile søksmål skjer primært fordi politiet ikke har ressurser til å etterforske en “uprioritert” åndsverkslov).
Det har tidligere vært forsøkt å gå til rettslige skritt mot Wikipedia, bl.a. når en tysk politiker fikk sperret wikipedia.de (men ikke de.wikipedia.org siden den ligger under amerikansk jurisdiksjon, og det er der innholdet faktisk ligger), og når engelske ISPer blokkerte Wikipedia for visning av barnepornografi. Begge disse sakene medførte enorme debatter, masse pengestøtte til Wikimedia Foundation og de nasjonale interesseorganisasjonene, og at de som gikk til skritt for å hindre ytringsfriheten på Wikipedia måtte beklage i løpet av få dager. Hvis NPG dermed går til juridiske skritt i denne saken, kan en forvente at Wikimedia Foundation (og helt sikkert Electronic Frontier Foundation som kommer til å støtte Wikimedia i denne saken) har ubegrensede med økonomiske midler til rådighet. I tillegg kan man snakke om en juridisk sak som kommer til å følges av hele verden, og har potensiale til å forme opphavsrettslovene i alle de vestlige landene. I såfall er spørsmålet om NPG har gjennomføringskraften til å kjøre denne prosessen like langt som Wikimedia har; og i hvilken grad Wikimedia Foundation og de nasjonale organisasjonene greier å forme sitt budskap i riktig retning for å påvirke opphavsrettslovene internasjonalt.